Med progressive rock mener vi først og fremst rock som prøver å bryte ut av sangformatet for å lage lengre musikkstykker hvor det skjer mer enn sang som akkompagneres. Uttrykket oppsto omring 1968 for å beskrive revolusjonen innen rock i England. I noen år hadde man benyttet uttrykket progressiv pop med The Beatles som førende artist, om pop og rock som inkluderer uvanlige instrumenter og effekter. Nå ble det stadig klarere at rockegrupper tok etter klassisk musikk, enten det var for å spille klassiske stykker som rock eller komponere etter klassiske former. Progressiv rock ble raskt en interessant genre for plateselskapene, som oppretter under-labler for denne typen musikk.
Utover 1969-70 fikk progressiv rock en publikumstilslutning som i dag kan virke helt ufattelig. Det ene etter det andre av avanserte progressive album gikk inn på hitlistene ikke bare i England, men også i USA og utover i Europa. Dette oppildnet selvsagt de progressive gruppene til å lage mer avansert musikk, og pussig nok ble denne tatt vel imot i flere år. Høydepunktet ble nok nådd omkring 1972-1973, men så ser det ut som om markedet begynner å mettes, og man skal heller ikke se bort fra at enkelte av gruppene begynte å fjerne seg fra hva folk flest kunne svelge unna.
Etter 1975 begynte en del av gruppene å lage mer lettfattelig musikk, med varierende suksess.
Interessen for musikken og blant gruppene dabbet av, pønken gjorde sitt inntog, og utover på 80-tallet opplevde man en tørke, sett i forhold til 70-tallet. Først på begynnelsen av 90-tallet begynner progressiv musikk å våkne til liv igjen, og nye grupper tar opp tråden. Og fram mot i dag har stilarten fått en renessanse – dog uten den samme publikumsapell som før.
Det er ikke til å unngå at en fester fokus på England og tidlig 70-tallet. Men en skal ikke la seg lure av det – over hele Europa finner vi grupper som laget fantastisk musikk, og i USA startet Frank Zappa allerede i 1966 med det vi definitivt kan kalle progressiv musikk. I Norge var Junipher Greene, Høst, Aunt Mary, Ruphus, Popol Ace blant de ledende stilbærere på den tiden.
Progressiv rock kan ses som en del av en kontinuerlig prosess innen musikk av kombinasjon av stilarter og genre. Grensen mellom jazz, folk, rock og moderne klassisk utviskes og blir uklare. Og det er dette som gjør stilarten så spennende!

AUNT MARY
Ble dannet i Fredrikstad våren 1969 av Jan Groth (vokal, orgel). Bandet het i starten Progress, og besto av Jan Groth, Bjørn Christiansen (gitar, vokal), Svein Gundersen (bass, vokal), Per Ivar Fure (fløyte, munnspill, saksofon) og Ivan Lauritzen (trommer). Progress ble til Aunt Mary da de dro til Danmark for å spille inn sin første LP i januar 1970. Innen den tid hadde Ketil Steinsvik erstattet Lauritzen bak trommene. Albumet viste et band som hadde utviklet seg fra sin opprinnelige blues-stil til psykedelisk rock med referanser til britiske artister som Family (Groths stemme ) og Jethro Tull (Fures fløyter).
Fure forlot Aunt Mary i 1971, like før bandet laget sin neste plate: Singelen: ”Jimi, Janis and Brian”/”Stop Your Wishful Thinking”. Singelen ble bandets gjennombrudd med spesielt gode salg i Danmark og Frankrike.. BBC bannlyste singelen, da de tre personene det ble sunget om, alle var sterkt assosiert med narkotika.. En ny LP ble påbegynt i 1971 men ikke fullført.
 Aunt Mary beveget seg mot en hardere stil på sin neste single, ”Rosalind” fra 1972 hvor b-siden var ”In The Hall of the Mountain King”. Groth forlot bandet etter denne singelen for å satse på en karriære som kristen sanger i Danmark. Hans etterfølger ble Bengt Jenssen.
Albumet Loaded representerte den tyngste utgaven av Aunt Mary. Blant låtene var ”Joinin` the Crowd” og ”G Flat Road” – begge store favoritter blant gruppens tilhengere.
På sin tredje LP ”Janus” beveget bandet seg i en mer progressiv retning, og er av mange regnet for å være gruppens mest spennende album.
Etter en avskjedsturne ble Aunt Mary oppløst høsten 1973.
Christensen, Gundersen og Stensvik begynte i 1978 å holde årlige gjennforeningskonserter som Aunt Mary. Ett opptak fra 1981 ble utgitt på en live-LP. Jan Groth slo følge i gjenforeningene fra 1982.

HØST
Høst kom fra Askim og Ås og spilte musikk i den tyngre delen av progrockgata. De sang på norsk. Bandet ble startet på begynnelsen av 70-tallet under navnet Svein, Stig og Johnny. Disse tre het henholdsvis Rønning, Berg og Myhre til etternavn og spilte gitar, trommer og bass.
Trioen valgte å skifte navn til Høst etter en kort stund, samt enkelte av medlemmene i bandet. Da Høsts debutalbum På sterke vinger (1972) forelå, var det bare Svein Rønningen igjen av den opprinnelige trioen. Geir Jahren var kommet inn som vokalist, Bernt Bodahl spilte bass, Lasse Nilsen spilte gitar og Knut Lie slo trommer.
Men Høst skiftet besetning igjen. På album nummer to, Hardt mot hardt (1973) var det bare Jahren og Badahl tilbake. Fezza Ellingsen spilte gitar, Halvdan Nedrejord spillte keyboards og Willy Bendiksen slo trommer.
Høsts tredje album Extra! Ekstra! (1975) var et samlealbum med låter fra deres to første album pluss noen få tidligere uutgitte spor. Høst skiftet navn til Ice Band på slutten, og inkluderte da også Flax-gitaristen John Hessla.




RUPHUS
Progressivt rockeband fra Oslo, dannet i 1970 og oppløst i 1981. Ruphus var et av flaggskipene innen norsk rock på 70-tallet, og nøt stor suksess i utlandet, spesielt Tyskland. I løpet av karrieren utviklet Ruphus seg fra å spille hard, progressiv rock til å bli ledende innen jazzrock.
Asle Nilsen (bass) dannet bandet på ruinene av Cat Food, sammen med Hans Petter Danielsen (gitar). Resten av bandet besto av Kjell Larsen (gitar), Håkon Graff (keyboards), Gudny Aspaas (vokal), Rune Smedby (vokal) og Thor Bendiksen (trommer),
Platekontrakt med Polydor ble skrevet og albumet New Born Day inneholdt hardslående rock med en klar progressiv profil. Med to vokalister i front markerte Ruphus seg som et band i en klasse for seg.
Danielsen hoppet av, og senere Sundby, og Freddy Dahl tok hans plass for en kort stund. Høsten 1974 var både Aspaas og Dahl ute av bandet, og inn kom Rune Østdahl.
Den neste LPen, Ranshart, fikk imidlertid dårlig mottakelse, og i 1975 gjennomgikk bandet en nødvendig musikalsk forandring. Østdahl sluttet og Aspaas kom tilbake.
Graf introduserte jazzrocken i bandet, og inn i studio bar det, og ut kom Let Your Light Shine. Dette var inngangsbilletten til det europeiske markedet.
Akkurat da suksessen begynte, sluttet Håkon Graf og Gudny Aspaas, og Jan Simonsen (keyboards) og Sylvi Lillegaard ble ny vokalist fra januar 1977. Den nye besetningen laget to meget vellykkede album, Inner Voice (1977) og Flying Colours (1978).
Høsten 1978 gjennomgikk bandet nok en utskiftning av personell. I tur og orden sluttet Bendiksen, Lillegaard og Simonsen. Inn kom Gudny Aspaas (for tredje gang), og Bjørn Jensen (trommer). Nytt album, Man Made (1978) ble utgitt. Etter en omfattende Europa-turne raknet bandet igjen, Freddy Dahl kom inn igjen, og plata Let Your Light Shine ble innspillt av Jenssen, Aspaas, Nilsen, Graf og Bendiksen – og etter en turne i Tyskland var det slutt.

JUNIPHER GREENE
Rockeband fra Oslo, dannet januar 1966. Gruppa gav ut Norges første dobbelt-album, Friendship (1971), som i årenes løp et blitt et samleobjekt og en av tidenes beste norske plateproduksjoner.
Gruppa ble startet av Geir Bøhren (vokal, trommer), Bent Åserud (vokal, gitar), Øystein Vilbo (vokal, gitar) og Bjørn Sønstevold  (bass). Helge Grøslie (orgel) overtok for Sønstevold i februar 1967 og Vilbo gikk over til bass. Og da Freddy Dahl ble medlem i 1969 var den klassiske besetningen født.
I 1971 ble Friendship sluppet, den dyreste plateproduksjonen som var laget til da – 80 000 kroner kom den totale regningen på. Bandet måtte selv spytte inn kroner for at Sonet var villig til å gi den ut. Omslaget på platen er et maleri av Odd Nerdrum.
Høsten 1972 sluttet Freddy Dahl og ble etterfulgt av Helge Grøslie, og Junipher Greene valgt å fortsette som trio. Plata Communication ble utgitt i 1973 og var et vellykket album, men bar preg av at to markante medlemmer hadde sluttet.. I perioden fram mot 1981 var det mange utskiftninger i bandet, og plata Rewind ble utgitt – en samling nytt og gammelt materiale innspilt av 5 forskjellige bandoppsetninger. Forbudte Formiddagstoner kom året etter og brøt helt med det gruppa tidligere hadde prestert – her var det en new wave-tilhørighet, og plata ble tiet i hjel av både NRK og musikkpressen. I fjor gjenoppstod bandet med den klassiske besetningen og spilte en del konserter på Østlandet.